I kjølvannet av egen barseltid initierte jeg prosjektet Barselkantine i Bydel Sagene og søkte frivilligmidler i bydelen i starten av 2020. Barseltiden kan være gledelig, men også forvirrende og ensom. Vi har ikke lenger den utvidede storfamilien rundt oss, og det kan føre til ekstra mye tid for grubling, bekymring (og Googling), kanskje spesielt om man er førstegangsfødende. Jeg opplevde et stort savn etter et kvinnefellesskap i min barseltid. Barselkantine skal være et sted man kan komme og møte andre likesinnede foreldre i barseltid som har lyst til å være med på lavterskelsosialisering. Her kan man få servert kaffe og te, enkle måltider, lytte til musikk og podkast, høre på foredrag med relevante foredragsholdere, bli med i videre spissede samtalegrupper, se film sammen, få utdelt infomateriell/bøker/tips om lesestoff, men kanskje i all hovedsak få møtt og snakket med andre kvinner og foreldre — som igjen kan gi grobunn for nye relasjoner.

Målet er å styrke foreldrefellesskapet, gi foreldre tro på at de selv er nok, hegne om foreldrenes helse (som videre sørger for at barnet har det bra), bistå med kilde- og faktasjekket informasjon (for å unngå usystematisk Googling), bryte ned perfeksjonsjaget man møter på sosiale medier og understreke at vi alle er i samme båt, vi gjør dette sammen, dette kommer til å gå bra.

Målgruppen for Barselkantine er i sin enkelthet foreldre i barselpermisjon som ønsker å sosialisere med andre foreldre i barselpermisjon. Barselkantine er for mødrene som har hatt traumatiske fødselsopplevelser og trenger å prate det ut; for mammaene som har hatt harmoniske fødsler som trenger en kaffekopp eller ti ettersom barnet ikke sover mer enn én time i strekk; for pappaen som gjerne vil ha en trillekompis; for medmoren som gjerne vil lære hvordan man kan støtte opp om en krevende ammesituasjon.

Jeg ser for meg at de frivillige i prosjektet vil bestå av andre foreldre, eller øvrige familieorienterte, som er ferdig med egen barseltid og har omsorg og overskudd. Jeg har snakket med familie, venner og bekjente, og det er fascinerende å høre hvor mange som kunne tenke seg å melde seg frivillig på et prosjekt som dette, ettersom det i all hovedsak bare krever tilstedeværelse og omsorg. Jeg ser for meg at hver Barselkantine kan ha to frivillige som sørger for at det er kaffe og mat (jeg drømmer om en god barselgrøt, som nikker til fordums barselomsorg i Norge), matter på gulvet, varm belysning og rolig musikk. Videre vil de frivillige organisere for foredragsholdere og filmvisninger, samt bidra til å få i gang samtaler mellom foreldre.

Å ha én dag i uken som man vet har program og innhold, vet jeg betyr mye for foreldre i permisjon. Det blir mye tid og lite struktur med en knøttliten baby. Jeg dro og veide datteren min ukentlig på åpen helsestasjon, for da kunne jeg i det minste møte andre voksne mennesker, spørre om ting og le litt av situasjonen.

Foreldre i barsel er en svært sårbar gruppe. I følge fødselslege Thorbjørn Brook Steen ender en tredjedel av kvinner opp med en såkalt traumatisk fødselsopplevelse, enkelte utvikler også posttraumatisk stresslidelse. Jeg tror følgelig at ordningen som eksisterer i dag, der foreldre i barsel skal ta vare på andre foreldre i barsel i randomiserte barselgrupper, ikke nødvendigvis er det mest hensiktsmessige. Jeg tror det er det øvrige samfunnets plikt å opprettholde barselomsorgen, og da må vi brette opp ermene litt.

Professor Malin Eberhard-Gran skrev følgende i artikkelen «Barselomsorg i et tverrkulturelt og historisk perspektiv» fra 2003: «Barseltiden er definert til omtrent 40 dager i de fleste kulturer, og de fleste samfunn har spesielle skikker knyttet til denne perioden (…) Barselskikker som var alminnelige i bondesamfunnet, er borte. Hvile og avlastning er blitt stadig mindre vektlagt.»

På samme måte som det ikke finnes noen helt like foreldre, finnes det heller ingen like barselopplevelser. I Norge har vi en av verdens beste permisjonsordninger, men det fører også til mye tid, gjerne alene, med barnet. Vi trenger det sosiale «leirbålet» i overført betydning. I boken «Feltnotater fra småbarnslivet» skisserer forfatterne Storrusten, Bøhagen og Eide opp flere gode scenarioer for fellesskap, deriblant såkalt «folkehøgskole» for barselkvinner, hvor man kan få mat og snakke med andre i samme situasjon, og fellesmåltider. Barselkantine vil bidra her.

Ideelt sett ser jeg for meg at Barselkantine kan bli et konsept som lett kan adopteres av andre og etableres i andre bydeler, kommuner og landsdeler. Følgelig kan barselkantine.no bli en ressursside hvor man kan laste ned logo, samt lett fremgangsmåte for etablering på sitt hjemsted. Om det ligger et strukturelt rammeverk på plass og noen føringer (bl.a. at Barselkantine er åpent for alle uavhengig av kjønn, kultur og religion; at det er et lavterskel sosialiseringstilbud hvor det er fokus på vennlig tiltale og omtale, og ikke fokus på «vellykkethet» i foreldrerollen), kan konseptet lett gjenskapes.